En utbredt vantro

Det store smellet. Ifølge rådende teorier oppstod universet for ca 13,7 milliarder år siden. Tildragelsen omtales gjerne som "the big bang". Det kan imidlertid være en forhastet slutning å sette likhetstegn mellom universets fødsel og alle tings begynnelse. det store smellet kan like gjerne ha dreid seg om en rigid kontinuitet fra en tilstand til en annen.

Det uutgrunnelige. Hva som måtte ligge "under" eller "bak" universet er det ingen som kan gjøre rede for. Verden er intenst gåtefull. Det kan sånn sett være respektabelt nok bare å bøye seg for det uutgrunnelige.

Å skue ut i verdensnatten er å innse grensene for vår forstand. Utenfor disse horisontene finnes grenseløse muligheter for tro.

Livets byggeklosser. Det er ikke lenger noe uløselig mysterium hvordan liv kan tenkes å ha dannet seg på Jorden for bortimot fire milliarder år siden. Mange små gåter gjenstår, men både teoretisk og ved praktiske forsøk har biokjemien vist hvordan livets byggeklosser kan ha oppstått i den oksygenfrie atmosfæren vår planet hadde i sin urtid. Først som følge av plantenes fotosyntese oppstod en oksygenrik atmosfære og dessuten et ozonlag som beskytter livet på Jorden mot kosmisk stråling.

Livets utvikling. Allerede Darwin hadde forestillinger om en "varm liten dam" som "en proteinforbindelse ble kjemisk dannet i … klar til å gjennomgå enda mer innviklete forandringer …" Og veien fra de første primitive organismer til avanserte virveldyr som oss ble beskrevet og forklart nettopp av Darwins teori.

Å ikke akseptere utviklingslæren må være blant verdens største konspirasjonsteorier. Skjønt den overgås av troen på at det bak hver minste ting som skjer på Jorden står en allmektig Gud, som altså på en og samme tid er både uendelig nådeløs og uendelig nådefull.

Overnaturlige vesener. Mennesker har til alle tider hatt ulike sett av forestillinger om overnaturlige vesener. Kanskje har det likevel aldri skjedd at slike vesener har åpenbart seg eller på noe vis erklært seg for noe menneske eller noe folk, og grunnen kan være den aller enkleste, nemlig at slike vesener ikke finnes.

Det kan ikke utelukkes at absolutt alle ideer om overnaturlige fenomener er rent menneskelige forestillinger som helt og holdent savner grunnlag i noe annet enn mennesket selv. Der har slike forestillinger til gjengjeld hatt et frodig jordsmonn. Flere faktorer kan ha vært utslagsgivende: menneskets oppkomme av fantasi, dets iboende trang til å lete opp skjulte årsakssammenhenger også der det ikke er noe slikt å finne, og kanskje ikke minst vår medfødte lengsel etter et liv etter dette, altså et liv etter døden.

Menneskenatur. Midt oppe i denne overflod av tro, i denne cocktail eller eliksir av menneskenatur, hersker det for tiden en utbredt vantro knyttet til en rekke naturvitenskaplige kjensgjerninger. Det ser ut til at vi akkurat nå står på terskelen til dramatiske følger av menneskeskapte klimaendringer, og samtidig viser meningsmålinger at verdens befolkning i grunnen ikke er så bekymret. Men også fornektelsen av alle rapporter om menneskeskapte klimaendringer må kunne regnes blant verdens største konspirasjonsteorier.

Faktum er at menneskelig virksomhet forandrer omgivelsene og livsbetingelsene på vår planet i den grad at man har begynt å omtale tiden vi lever i som en helt ny geologisk epoke, nemlig antropocen.

Karbon. I planter og dyr, i havet og i olje, kull og gass ligger enorme mengder av karbon som bare klør etter å bli oksidert og smette ut i atmosfæren. På døde planeter som Venus og Mars utgjør CO₂ det meste av atmosfæren, og det ville ha vært situasjonen også her om ikke Jordens prosesser holdt karbonet i sjakk. Men fra midten av 1700-tallet har reservene av fossilt brensel fristet oss som Aladdins ånd i lampen. "Få oss ut av lampen!" har karbonet hvisket. Og vi har latt oss friste. Nå prøver vi å tvinge ånden tilbake i lampen.

Dersom all olje, kull og gass som fortsatt finnes på denne planeten pumpes opp og slippes ut i atmosfæren, vil ganske enkelt ikke vår sivilisasjon overleve. Likevel ser mange det som sin soleklare rett å hente opp og forbrenne all olje og alt kull på sitt eget nasjonale territorium.

Hvorfor skulle det ikke like gjerne være regnskognasjonenes soleklare rett å gjøre som de vil med sine regnskoger? Hva er forskjellen i forhold til det globale karbonsregnskapet? Og hva er forskjellen i forhold til tapet av natur og biologisk mangfold?

350 ppm. Ved begynnelsen av den industrielle revolusjon var det 275 parts per million (ppm) CO₂ i atmosfæren. I dag er tallet steget til 387, og det bare fortsetter å øke – med ødeleggende klimaendringer som en sikker konsekvens.

Før eller senere må vi prøve å komme tilbake til et førindustrielt nivå. Amerikanske Dr. James Hansen, av mange regnet som verdens ledende klimaforsker, har påpekt at vi i første omgang iallfall må ned på maksimalt 350 ppm for å føle oss rimelig trygge på at vi vil unngå de helt store katastrofer for planeten og for vår sivilisasjon. Men utviklingen går den andre veien.

En kopernikansk vending. Skal vi klare å berge det biologiske mangfoldet på denne planeten, vil det komme til å forutsette en kopernikansk vending i vår tenkemåte. Like naivt som det var å tro at alle himmellegemer går i bane rundt vår klode, er det å leve som om alt dreier seg om vår tid. Men vår tid har ikke en mer sentral betydning enn alle tider som skal komme. For oss har naturligvis vår egen tid aller størst betydning, det skulle bare mangle. Men vi kan ikke leve som om vår tid er viktigst også for de som kommer etter oss.

Det er ikke egoistisk å elske sin egen levetid. Men du skal akte din ettertid som du akter din egen tid. Slik lyder den kopernikanske vending av budet om nestekjærlighet.

Rå lovløshet. Både enkeltmennesker imellom og i forholdet mellom nasjonene har vi klart å komme ut av en "naturtilstand" preget av den sterkestes rett. Men vi befinner oss fortsatt i en tilstand av rå lovløshet når det gjelder forholdet mellom generasjonene.

Kanskje var det geosentriske verdensbildet naivt. Men er det mindre naivt å leve som om vi hadde flere kloder å høste av enn denne ene vi må dele på?

Dommedag. Det er lov å ha et trosliv, og det må være lov å håpe på en frelse for denne verden. Men det er ikke sikkert at det venter oss en ny himmel og en ny jord. Det er dessuten tvilsomt om overjordiske makter noensinne vil komme til å foranstalte en dommedag. Men en dag skal vi dømmes av våre egne etterkommere. Hvis vi glemmer å tenke på dem, vil de aldri komme til å glemme oss.

Kronikken er skrevet av Jostein Gaarder og stod på trykk i Aftenposten den 10. april 2010.