Jærerta var nesten glemt

Nytt prosjekt

Målet med prosjektet er først og fremst å få erfaring med dyrkingsteknikker, avling og bruksområder. Erter egner seg godt til økologisk dyrking og har et miljøaspekt knyttet til seg, fordi de har et høyt innhold av protein og derfor er et godt alternativ til kjøtt. Jærerta har et potensial både som matressurs og som genressurs i utvikling av nye sorter.

Jærerta kunne lett vært helt glemt i dag. Eller bare et fjernt barndomsminne blant eldre mennesker. Men i Svalbard Globale frøhvelv ligger en pose jærerter. Og i en kjeller i Stavanger ligger det også en pose med små grønngule jærerter. De ble høstet i fjor, og til våren skal de i jorda. Med støtte fra Fylkesmannen i Rogaland vil Jærmuseet starte prøvedyrking av jærerter. Men hva slags erter er dette, og hvilken historie har de?

Gammel årgang

Jærerter er en lokal sort erter som før ble dyrket sammen med havre på Jæren. Botanisk hører de til hagertene (Pisum sativum) og har hvite blomster. Jærerter skiller seg fra vanlige grønne og gule pillerter på flere måter. De er betydelig mindre, og grønngule på fargen. Unge belger er velsmakende og kan brukes på samme måte som sukkererter. Dette gir jærertene to forskjellige bruksområder i matlagingen. Som fullmodne er de dessuten svært velsmakende, og søtere enn vanlige erter. Både i størrelse og smak minner jærertene mye om franske "petit pois".

Historia til jærertene er typisk for mange gamle kulturplanter i Norge. Gjennom lang tids dyrking i blanding med korn utviklet jærerta seg til en hardfør og lettstelt sort som var tilpasset Jærens jord og klima. Som andre belgvekster har jærerta evne til å ta opp nitrogen direkte fra lufta. I skrinn grusjord ga dette en betydelig gjødslingseffekt som også havren kunne dra nytte av. Selv om ertene brukte kornstråa som klatrestativ, og tok litt av lyset, mente mange derfor at en med samdyrking fikk fullgod avling av havre, og erter i tillegg.

Men i 1950-åra kom skurtreskerne i bruk. En fikk nye kornsorter med kortere strå, og kunstgjødsel ble en billig erstatning for en mer økologisk dyrkingsform. Resultatet ble at jærertene gradvis gikk ut av bruk, og de kunne nå vært en utdødd sort. Men der var en person i Rogaland som tidlig så verdien av jærertene og tok vare på dem. Det var tidligere fylkeslandbrukssjef Einar K. Time (f.1925). De siste 25 åra har han regelmessig dyrket jærerter i hagen sin. Det var også han som sendte en pose erter til den nordiske genbanken NordGen, som igjen sendte sikkerhetskopi til genbanken på Svalbard.

Kilder: Førsteamanuensis Sverre Bakkevig er ved Arkeologisk museum, Universitetet i Stavanger, Norsk institutt for skog og landskap og Landbruks- og matdepartementet.