Myrlandet

Fantastiske byggverk

Tusener av turister strømmer hvert år til Norge for å se fjell og fjorder, mens en av de virkelig særpregede naturtypene våre forbigås i stillhet av markedsførernes kampanjer. Norge er myrenes rike. Vi har Europas største variasjon innen myrtyper og myrvegetasjon, og ingen andre land kan skilte med å ha så mange myrer i bratt terreng.

– Ei myr er et fantastisk byggverk, konstaterer Asbjørn Moen, som har brukt store deler av sitt forskerliv i støvler. Han er professor i økologi og naturvern ved Vitenskapsmuseet i Trondheim og har besøkt over 1 000 myrer i Sør-Norge. Som faglig ansvarlig for Den norske myrreservatplanen har han bidratt sterkt til verningen av flere hundre av dem.

– Myren har en historisk dimensjon ved seg, fordi den arkiverer tidligere tiders planteliv og klima, og den er helt særegen ved at den lager sitt eget livsmedium, fortsetter han.

Tågdalen

Asbjørn Moen har pakket sekken. Han skal på noen dagers feltarbeid i Tågdalen naturreservat i Surnadal kommune, Møre og Romsdal, og han har sagt ja til å være guide på en botanisk vandring hvor det surkler rundt støvlene.Tågdalen er et landskap professoren kjenner godt. Han vokste opp i nærheten og tok på slutten av 1960-tallet hovedfag i biologi med utgangspunkt i dette området. Veilederen hans var professor Olav Gjærevoll, også kjent som Norges første miljøvernminister.

Moen husker begynnelsen av 1970-tallet som en pionertid innen vern av myr, og han er ikke i tvil om at den offensive vernepolitikken klarte å berge mange svært verdifulle myrlandskap fra å bli drenert og dermed ødelagt. Særlig rikmyrene på de indre delene av Østlandet har vært utsatt for sterkt dreneringspress, og i bilen på vei fra Trondheim til Surnadal forteller Moen om mange og delvis konfliktfylte tvister mellom grunneiere og staten. Flere av sakene havnet i rettssalen.

– Noen gikk til det skritt at de grøftet opp myrer som de visste kom til å bli vernet. Da måtte vi gå inn i ettertid og rette opp igjen skadene, forteller han.      

Motviljen til å verne vitner om myras verdi i et økonomisk perspektiv – ved å grøfte myrene kan store områder bli omdannet til dyrket mark eller skog. For Asbjørn Moen har andre kvaliteter ved myra vært viktigst.

Hva er myr?

Professoren går grundig til verks når han skal gi en innføring i myra som naturtype og økosystem. Første stopp er Garbergmyra naturreservat i Meldal. Vi følger en delvis gjengrodd natursti inn i reservatet, mens landskapet sees med myrspesialistens blikk. Han identifiserer med jevne mellomrom planter vi passerer. Først på latin, så norsk.

– Sphagnum recurvum, sier Asbjørn Moen og holder en irrgrønn mose mellom fingrene.

Den søte angen av pors blander seg med lukten av vasstrukket mold, og vi går over mjuke tepper som støvlene synker litt ned i. Underveis åpner botanikeren sitt vokabular som betegner en rekke ulike myrtyper: nedbørsmyr, jordvannmyr og rikmyr. Høymyr, flatmyr, bakkemyr, strengmyr og palsmyr. Han forklarer den store variasjonen i Norge med variasjonen i terreng og klima, før han løfter blikket og raskt konkluderer med at vi nærmer oss en næringsrik myr, med innslag av fattig høymyr.

– Når myra vokser så høyt at den danner en ”bløtkake” i terrenget, kan vi snakke om en høymyr. Siden plantene som vokser øverst ikke kan hente næring fra mineralrikt jordvann, men kun fra regnvann, er dette et ekstremt næringsfattig økosystem, sier Moen. Mindre enn 20 planter kan vokse på en slik nedbørsmyr. Han nevner molte, dvergbjørk og røsslyng. Ingen gressplanter klarer seg, og kun to av 100 starrplanter vil trives i så karrig miljø.

Spesialistene

– Det er rart, sier Asbjørn Moen, og fortsetter: – Hvorfor brytes ikke plantematerialet i myra ned?

Svaret er høy grunnvannstand og torvmose. Høyt grunnvann fører til et oksygenfattig miljø hvor nedbrytingen av dødt organisk materiale foregår så langsomt at det hoper seg opp. Produksjonen av planter er altså større enn nedbrytningen.

Torvmosene er myrenes spesialister som kan vokse opp mot ti centimeter per år. Den vokser i toppen, samtidig som den dør nedenfra. Et antiseptisk stoff forhindrer imidlertid nedbrytningsprosessen, og slik bygger torvmosen langsomt myra i høyden.

Asbjørn Moen stikker handa ned i mosen og napper til seg rosetorvmose. Han siterer en av sine professorer fra studietiden:

– ”Rosetorvmosen kan du kjenne igjen ved at bladene står i rekker, som tyske soldater”. Han fisker deretter opp en lupe som henger rundt halsen, slik at torvmosen kan studeres nærmere. Han anslår at det er ti-tolv forskjellige arter på den kvadratmeteren hvor vi befinner oss, mens det trolig er rundt 30 arter på hele Garbergmyra. Totalt finnes det i overkant av 50 torvmosearter i Europa, og i Norge vokser så å si alle artene.

– Jeg synes ikke jeg er noe sær som er opptatt av myr, filosoferer Moen og ser utover den varierte lavlandsmyra. Krokete furutrær står spredt, tuene med høymyr avveksles med forsenkninger, såkalte høljer med løs bunn. Myra åpner landskapet og kler den med sine egne farger. Lyse og mørke mosetepper om hverandre. Hvit myrull. Mørkebrune søkk.

– De våteste partiene trenger du kanskje ikke gå uti, kommenterer botanikeren tørt, før han bøyer seg ned og navngir en soldogg, en liten kjøttetende plante som er i ferd med å fortære et insekt.

Målløse forskere

Ferden går videre til Surnadal, og etter å ha parkert bilen, beveger vi oss innover i Tågdalen naturreservat, som er preget av bakkemyrer, engskoger, kilder, kanthøymyrer og ikke minst en rik flora. Botanikere driver en utstrakt forskning i området, som har vært brukt til utmarksslått av bøndene i dalen helt opp til 1950-tallet. Mange av slåttemyrene blir fremdeles holdt i hevd, som en del av skjøtselen av reservatet. 

Vi nærmer oss noe helt spesielt, forteller Asbjørn Moen. – Noe eksepsjonelt, understreker han. Det er vanskelig å forutse hva han sikter til. Hva kan være uvanlig her, i det typiske og gjenkjennelige norske landskapet?

– Her ser du en hvelving som egentlig ikke skal finnes, sier han plutselig, og det viser seg at vi står midt oppå ei kanthøymyr med fem meter torv under oss. Helt siden siste istid har den vokst med omtrent fem millimeter hvert tiende år, og det er høyden på torva som er det unike.

– Alle høymyrer har et økosystem som holder på vannet, og denne myra er et eksempel på hvordan en fullkommen hydrologisk balanse skaper et fantastisk byggverk av torv. Her oppe på toppen har ikke plantene tilgang til minerogent vann, altså vann som har vært i kontakt med mineralrik jord. Plantene henter kun næring fra regnvannet, sier Moen.

Han har tidligere hatt med seg to internasjonale ekspedisjoner til denne høymyra.

– De står bare og gaper når de får se den, sier han. – De kan nesten ikke tro det er mulig.

I farta

Asbjørn Moen beveger seg raskt gjennom terrenget. Han snakker ikke om å gå, han bruker ordet ”springe”, og vi ”springer” fra den ene myra til den andre. Rikmyr, minerotrop ekstremrikmyr, bakkemyr, slåttemyr.

– Ingen må ta fra meg feltarbeidet, nei, sier han, og minnes dermed innledningen på skolestilen som sønnen skrev da han gikk på barneskolen: ”Når sommeren kommer, drar pappa på myra”. Det er liten tvil om at livet som botaniker og forsker har ført til lange opphold ute i felten om sommeren. Løsningen ble ofte å ta med familien.

– Unger er billig arbeidskraft, ler Moen, som de siste årene har opplevd at barna, som nå er blitt voksne, engasjerer seg i arbeidet med å bevare slåttengene på Sølendet ved Rorøs, et annet område han også har vært sterkt involvert i skjøtselen av.

Paradiset

– Dette er paradiset!

Asbjørn Moen slår ut med armene når vi er kommet opp til flatene i selve Tågdalen, som ligger høyest og lengst inne i naturreservatet. Landskapet er vidt. Et lite vatn med vannliljer ligger i et søkke av terrenget. Bjørkekratt og furuer med brede trekroner vokser spredt, men ellers er det myr på alle kanter.

Den som ser etter vil oppdage at dette er et nøye overvåket forskningsfelt for vitenskapsmenn og -kvinner. I årene 1967-1970 la Asbjørn Moen ut flere hundre fastruter innenfor mer enn hundre lokaliteter i Tågdalen. Fastrutene er markert med bambuspinner og helt nede på bakkenivå er enkeltindivider av planter identifisert med små nummererte plastikkpinner. I over 30 år er det drevet med eksperimentell ljåslått for å se på dynamikken mellom slått og gjengroing på myr.

Moen bøyer seg og stikker handa ned i små hull som er boret med jevne mellomrom bortetter myra for å kunne måle hvor høyt eller lavt grunnvannet står. Han reiser seg, mumler, og går videre og kikker ned i et nytt hull.

– Du verden som grunnvannet har sunket! sier han forundret og går videre. – Steike mann, kommenterer han til seg selv og ser ned i nok et hull.

Varme sommerdager har fått vannstanden til å synke. Men vanligvis faller det enormt mye nedbør over Tågdalen, over 2 000 millimeter i året.

Blomsterbriller

Asbjørn Moen kjenner Tågdalen som sin egen lomme. På veien gjennom reservatet konstaterer han med jevne mellomrom små endringer i landskapet, og han gir stadig uttrykk for gjensynsglede med steder det er lenge siden han har sett.

– Ja, vannliljene har bare så vidt kommet, sier han til seg selv idet vi passerer et tjern.

Det er registrert opp mot 280 ulike plantearter i naturreservatet, og før vi forlater dalen er det to planter Moen vil vise frem: Marinøkkel, en liten bregne, og Breiflangre, en orkidé. De er avblomstret og vanskelig å oppdage blant høye strå og småkratt.

– Her gjelder det å ta på seg marinøkkel-brillene, sier han mens blikket saumfarer bakken. Han har registrert nesten hele dalen og fulgt den botaniske utviklingen gjennom 30 år. Han vet nøyaktig hvor det meste vokser, og til slutt finner han både bregnen og orkideen.

Etter timer i feltet slår Asbjørn Moen følge ned til bilen for å hente sekken sin. Han har flere dager foran seg med registreringer, og før jeg aner ordet av det er professoren på spranget opp til feltet igjen. Han har vendt nesa mot sitt andre hjem.

Saken er levert av Direktoratet for naturforvaltning.