Livets slektskap: Naturvernets moralske grunnlag?

Hopp til meny
Alle livsformer er i slekt og alle arter har en egenverdi. Det er mulig å utvide slektskapsfølelsen utover familien, og føle et moralsk ansvar også for andre livsformer.
Alle arter i naturen har krav på respekt og har rett til å leve.

Slektskap er viktig for oss. Det har med tilhørighet å gjøre: ethvert menneske har et grunnleggende behov for å inngå i et fellesskap. Og intet fellesskap føles sterkere enn det som er tuftet på felles arv og historie. Det har også med respekt å gjøre: vi viser våre nærmeste respekt, og det å komme på kant med nære slektninger føles ekstra belastende. Våre nærmeste har en klar egenverdi, og vi føler et sterkt moralsk ansvar til å hjelpe dersom liv, helse eller trivsel er i fare.

 Alle kulturer legger vekt på slektskapsbånd. Personer som ikke kjenner sitt opphav fordi de er blitt adoptert eller kommet bort fra familien, blir gjerne svær opptatt av å finne sine røtter – helst foreldre, men også andre nære slektninger. Ikke uten grunn ble programserien ”Tore på sporet” en seersuksess, hvor personer under rørende omstendigheter fant fram til nære slektninger.

 I dag vet vi at alle livsformer på kloden er i slekt. Det ammende mennesket er i slekt med alle andre pattedyr, pattedyrene er i slekt med alle andre grupper som har en ryggrad (virveldyrene). Og går vi lenger og lenger tilbake i tid, kobler vi oss på stamformene til ulike utviklingsgreiner som krepsdyr, insekter, bløtdyr og sjøstjerner. Dette felles slektskapet blir bare mer og mer bekreftet ettersom ny biologisk kunnskap kommer til. Livsformer som tilsynelatende er svært forskjellige, kan ha store likheter i arvestoff (DNA) og andre livsviktige kjemiske stoffer. Det er oppdaget ca. 500 ”udødelige” gener som er felles for alt liv, og disse styrer som regel den grunnleggende stoffomsetningen i cellene. I denne sammenheng er det kun ørsmå forskjeller som skiller for eksempel mennesket, tomat og gjærceller. Alle disse organismene skaffer energi på samme måte. Et annet eksempel: Alle dyr med øyne, enten det er bananfluer, mus eller mennesker, har et felles øyebyggende gen som gjør at visse celler blir lysømfiendtlige. Bare seks små mutasjoner har skjedd i dette genet mellom insekter og pattedyr. Svært like øyebyggende gener finnes hos blekksprut, flatormer, børstemark og krepsdyr. Alle slike likheter i arvestoffet kan bare forklares gjennom slektskap og evolusjon.

 Filosofer som Arne Næss har lenge argumentert for at alle arter i naturen har en egenverdi. Det betyr at de har krav på respekt og har rett til å leve. I filosofisk sammenheng er artenes egenverdi et viktig etisk spørsmål. Dagens kunnskap om evolusjon forsterker vårt moralske ansvar overfor artsmangfoldet: Vi har ikke bare å gjøre med medpassasjerer på kloden, men med reelt slektskap.

 Ennå en vinkling er relevant. Mennesker imellom er vi gjerne opptatt av hevd: Har slekta di i generasjoner brukt en snarvei mellom to andre hus, er sjansen stor for at en dommer vil gi deg fortsatt rett til bruken. Eller om du har bundet båten din i samme staken i femti år uten at noen har protestert. Til og med allemannsretten – alles rett til å ferdes i utmark – er en gammel, hevdvunnen rett i Norge. Hva så med organismer som har flere hundre millioner års hevd på å bebo kloden, som havskilpadder, øyenstikkere, krokodiller og haier? Menneskets evolusjon er nå godt dokumentert, og vår art er bare 150-200 000 år gammel, en real nykommer. Til og med naturens blomsterprakt, samt insektene som holder blomsterplantene ved like gjennom bestøvning, var på plass lenge før mennesket viste seg på arenaen. Skulle ikke vi nykommerne vise de ”gamle” livsformene respekt, de som har en så ufattelig lang hevd på å være her?

 Allerede Darwin ga uttrykk for den ”opplevelsesverdien” det har å innse at alt liv er i slekt gjennom evolusjon: ”There is grandeur in this view of life”. Den amerikanske biologen Edward O. Wilson peker også på at mennesket har en stor egeninteresse i å oppleve andre livsformer, fordi det øker vår livskvalitet. Fordi naturen er menneskets opprinnelige hjem, mener han at vi har en dyp, men til dels ubevisst forkjærlighet for alt som lever. Denne kjærligheten til liv kaller han ”biophilia”. Han advarer mot ”ensomhetens tidsalder”, der mennesket mister artene omkring seg og blir mer og mer alene på kloden.

Det er sagt at biologisk kunnskap har mening bare under en evolusjonær synsvinkel. La oss bruke kunnskapen om alt livs slektskap til å bry oss. Det er mulig å utvide slektskapsfølelsen utover familien, og føle et moralsk ansvar også for andre livsformer.

Det finnes selvsagt en rekke praktiske og økologiske grunner til at vi skal ta artsmangfoldet med oss inn i fremtiden: Muligheter for nye matressurser og medisiner, ”økologisk service” ved insektenes bestøvning, mangfoldets betydning for nedbrytning av dødt materiale, osv. Men et moralsk engasjement er en sterk tilleggskraft. Den trengs. Ikke minst er det et paradoks at noen av de mest truete artene på kloden er menneskeapene – våre nærmeste slektninger.

Sigmund Hågvar

Sigmund Hågvar

Sigmund Hågvar er dr. philos. og professor i natur- og miljøvern ved Universitetet for miljø- og biovitenskap, Ås.

Han har tidligere arbeidet ved Universtitetet i Oslo, Miljøverndepartementet og Skogforsk.
Hopp til meny