Den sjette syndfloden

Hopp til meny
Vår tids massedød av biologiske arter har en biologisk årsak – homo sapiens.
Oppryddingsarbeid etter oljesøl
Klimaendringer kan vi forstå. De fleste småbarn vet etter hvert at de bør slukke lyset når de forlater rommet sitt, slik at ikke havet skal sluke Maldivene en gang i fremtiden. Det er lett å måle CO2 i atmosfæren. Det er relativt lett å forholde seg til oversvømmelse og tørke. Å få styr på tap av artsmangfold derimot, er vanskelig. Et fåtall vet at kloden befinner seg i den innledende fasen av en såkalt masseutryddelse av biologisk mangfold. Vi befinner oss på terskelen til klodens sjette store masseutryddelse, en slags sjette syndflod, for å bruke et kjent bilde fra en stor bok. Sist gang var i krittiden for 65 millioner år siden, da dinosaurene forsvant.

Som biologen Dag O. Hessen har påpekt, er dessuten alle enige i at det er viktig å ta vare på mangfold. Det er altså ingen temperatur i denne debatten, for å si det slik. Også fordi vi ikke vet helt hvor mange arter som eksisterer. Vi har liksom ingen «baseline». Men å snakke om de sjette store massedød er relevant i det internasjonale biodiversitetsåret. Politikere satte seg som mål at de skulle stanse tapet av arter på jorda innen 2010. Det har vist seg umulig i praksis. Den 15-29. oktober skal de revidere dette når de møtes til naturtoppmøte i Nagoya, Japan.

Det begynner å bli lenge siden dinosaurene forsvant. Ikke bare de takket for seg, det gjorde tre fjerdedeler av datidens arter også. I de fire tidligere tilfellene av massedød bukket mellom 50 og 90 prosent av alle arter under i løpet av en relativt kort periode. Massedød er altså «naturlig», om enn en sjelden hendelse. Den utløses av klimatiske og fysiske omveltninger, forårsaket blant annet av naturkatastrofer som meteornedslag, vulkanaktivitet og kontinentaldrift. Vår tids massedød skiller seg dog ut fra den gemene hop masseutryddelser, ved at den har en biologisk årsak; homo sapiens. Vi har som den kjente amerikanske biodiversitetsguruen, Norman Myers, så malerisk uttrykker det, ansvaret for et «biotisk holocaust».

Forskere har beskrevet omtrent 1,7 millioner - planter, dyr og mikroorganismer - og omtrent 13.000 nye kommer til hvert år. Men det er en levende debatt om det eksisterer 10 eller 50 millioner arter på kloden og selve artstapet kommer vi ikke frem til ved å gå ut og telle og se hvem som mangler. Man lager indirekte estimater på bakgrunn av forskning som har etablert en sammenheng mellom det areal natur som er til rådighet og antallet arter. Vi vet at de fleste arter er sjeldne og kun forekommer lokalt. Det vil si at tap av naturareal medfører et tilsvarende tap i arter.

Mye av artstapet er av lite karismatiske dyr - småkryp, insekter og mikroorganismer. Ikke akkurat det mest sexy å drive kampanje for. Det er selvsagt ikke tilfeldig at miljøorganisasjonen WWF har valgt en flott panda som logo. Mange av disse småkrypene er jo ikke oppdaget engang. Har de noen nytte? Ville vi savne dem om vi visste at de forsvant?

FNs biodiversitetskonvensjon som Norge og de fleste andre land har ratifisert, (men ikke Andorra, Vatikanstaten og USA), sier at alt levende har samme eksistensberettigelse og at det i etisk forstand ikke er forskjell på tigre og barkebiller. Men i praksis er den estetiske og den følelsesmessige verdien på sistnevnte begrenset.

Det etiske er fortsatt viktig, noe vår egen naturfilosof Arne Næss satte navn på gjennom sin økofilosofi.

I konvensjonen legges det også vekt på at biodiversitet er en ressurs for oss. Naturressurser er med andre ord mye mer enn det som umiddelbart kan omsettes på et marked, slik som fisken fra havene, de plantene vi dyrker i jorda og de kjemiske komponentene vi får av eksotiske planter og bruker i den farmasøytiske industrien. Jordens myriader av økosystemer leverer ytelser og tjenester (økosystemtjenester) som ennå ikke har fått et prisstempel. Kryp og mikroorganismer sørger ergo sjenerøst for stoffomsetning i den jorda vi lever av å dyrke, insekter bestøver avlingene våre og et sammensurium av mikroorganismer renser grunnvannet vårt.

Om vi fortsetter artstapet i samme grad som i dag vil vi på et tidspunkt begynne å merke det konkret. I første omgang vil det gå ut over vannkvaliteten vår. Det er solide data for at tap av biodiversitet av rovdyr i for eksempel soyamarker gir flere planteetende skadedyr, selv om antallet rovdyr er det samme. Det er en stigende interesse for at biodiversitet har en forbindelse til kontrollen av infeksjonssykdommer. Forskere som Eric Chivian og hans kollega Paul Epstein ved Harward Medical School's Center for Health and the Global Environment arbeider med å forstå sykdommers økologi. Det skjer store økologiske endringer og som en følge av dette befinner menneskeheten og mikrobene seg nå i en «nyforhandling» i forhold til «gjensidige kontrakt». Blant annet derfor opplever verden et økt sykdomspress med utbrudd av fugleinfluensa, SARS og West Nile-viruset.

En av biodiversitetens vismenn, evolusjonsbiologen og Harvard professoren E.O. Wilson står i spissen for en kampanje for at verdenssamfunnet skal bruke penger for å beskytte omtrent 30 anerkjente hotspots for biodiversitet. Det er muligens en bra strategi. Men om du og jeg fortsatt skal forvente å ha kildeklart vann på bordet og ren mat, nytter det mindre med fjerne grønne pletter med eksotiske dyr og planter.

Norske forskere har beregnet at andelen villmarkspreget natur på fastlandet i Norge er redusert fra 50 prosent til 11 prosent de siste hundre årene. 14 biearter er forsvunnet fra norsk natur, for alltid. Det forblir derfor viktig at uansett hvor vi ferdes må vi gjøre hva vi kan for å beskytte og øke det lokale mangfoldet. Vi trenger ikke å asfaltere over alt, vi må verne vill natur og ulike naturtyper og lage korridorer mellom ulike slike områder, slik at populasjoner kan flytte rundt.

En tilleggsdimensjon er at en viktig del av mangfoldet i verden befinner seg i småbønders åkre, i form av lokale frøsorter. Multinasjonale selskapers usvikelige kamp for å få patentert slike frø og å hindre bønders rett til lokal frøbyttehandel er notorisk. Politisk årvåkenhet for å forhindre slik ensretting er del av arbeidet som vil diskuteres i Nagoya på Naturtoppmøtet.

Økologer og biologer er enige om at den sjette syndfloden er midt blant oss, uten at vi nødvendigvis ser det. Men kanskje vi vanlige legfolk kan være med på å forhindre den fra å bli katastrofal? Vi har i alle fall blitt varslet.

Andrew P. Kroglund

Andrew P. Kroglund

Andrew P. Kroglund er informasjonssjef i Utviklingsfondet.

Han er utdannet statsviter og har tidligere vært daglig leder både i Regnskogsfondet og Blekkulfs Miljødetektiver/Miljøagentene. Han har også vært seniorrådgiver i WWF.
Hopp til meny