Har naturen en pris?

Hopp til meny
Om noen dager starter toppmøtet om naturmangfold i Nagoya i Japan. Dette blir et av de viktigste møtene for naturen på mange år.
Ødeleggelse av natur er like dramatisk for kloden som klimaendringene, skriver Erik Solheim, før FNs toppmøte om naturmangfold.

En ny internasjonal studie viser at så mye som en femtedel av verdens planter er truet med utryddelse. Årlig utryddes mellom 10 og 100 dyre- og plantearter verden over. Verst står det til i de tropiske skogene. Det illevarslende er at utviklingen går i feil retning, og i et rasende tempo. Noen forskere snakker om at vi er inne i en masseutryddelse av arter som da dinosaurene forsvant for 65 millioner år siden.

Ødeleggelse av natur er like dramatisk for kloden som klimaendringene. For det enkelte menneske eller bedrift kan det på kort sikt lønne seg å ødelegge urørt natur, en for samfunnet som helhet kan det lønne seg å ta vare på naturen. Dette blir et nøkkeltema i Nagoya. Hvor mye er naturen verdt? Kan vi sette en prislapp på naturen?

Ja, jeg tror det er nødvendig, selv om vi også selvsagt skal beskytte planter, fugler og dyr fordi de har egenverdi. Ødeleggelse av regnskog i Amazonas innebærer ikke bare et enormt tap av planter, insekter og fugler. Hvis mye mer av regnskogen forsvinner, vil det påvirke klimaet i hele Amerika. Bønder så langt unna som i Texas kan oppleve mindre regn.

For en tid tilbake ble mangroveskoger i Sør-Thailand hugget ned for å gi plass til rekefarmer. Nettoinntektene ble 7000 kroner per hektar i året. Men forretningen gikk dårlig, og hele prosjektet druknet etter fem år. I ettertid ble det beregnet at verdien av skogene for samfunnet ville vært hele 70 000 kroner per hektar i året, om vi tar med inntekter fra fiske og tømmer, og i tillegg beskyttelse av kysten mot uvær. Det tragiske er at en tredjedel av mangroveskogene i dag anses som borte. Fortjenesten var privatisert, kostnadene ble sosialisert.

Selvsagt skal utviklingslandene få sin økonomiske vekst. Selv har vi bygget vår velstand på å legge flotte fosser i rør, og ved å hente opp forurensende olje og gass. Vi kan ikke nekte utviklingslandene å gjøre det samme. Men vi kan betale dem for å la være å utrydde sin mest verdifulle natur. Av hensyn til oss alle.

Vi har det samme dilemmaet her hjemme. Hva er verdien av uberørt natur i Hardanger? Er naturverdien større enn gevinsten vi får ved å sikre strømforsyningen til Bergen? Vi håper Nagoya-møtet kan bli startskuddet for å tenke på naturen på en helt ny måte. Da legges en stor rapport fram fra det globale forskningsprosjektet om økonomien i økosystemer og naturmangfold. Den beregner nettopp kostnadene ved å ødelegge naturen kontra det å ta vare på den. Tap av regnskog står for opp mot 18 prosent av verdens klimagassutslipp.

Kortsiktig gevinst kan ha katastrofale langsiktige konsekvenser for hele kloden. Så blir det opp til hvert land å ta de nye beregningsmåtene i bruk. Håpet er at slike virkemidler kan bidra til å redusere det enorme tapet av natur som skjer hele tiden, verden over. I Norge skal vi se nærmere på hvordan vi skal følge opp rapporten om økosystemstjenester og naturmangfold etter møtet i Nagoya. Målet bør være å synliggjøre verdien i nasjonale regnskap.

Et annet viktig tema i Japan er hvem som skal ha inntektene fra naturen. Et nært eksempel er en sopp fra Hardangervidda som ble oppdaget av sveitsiske forskere i 1969. Denne er viktig i en rekke medisiner og er det mest brukte legemiddelet ved nyretransplantasjoner på grunn av sin dempende effekt på immunforsvaret. Årlig omsettes dette preparatet for milliarder. Fortjenesten tilfaller det sveitsiske selskapet Novartis, ikke Norge. Vi klarer oss bra uten en del av denne inntekten, men det er lett å se hva det kunne betydd for et land som Malawi. Det er utviklingsland som har mesteparten av genressursene, mens det er industrilandene som i hovedsak sitter på teknologien for å nyttiggjøre seg disse. Vi må sørge for at en avtale i Nagoya bidrar til en mer rettferdig global fordeling av utbyttet fra genressursene.

Her er motsetningene sterke. Norge spiller en brobyggerrolle. Utgangspunktet vårt er at utviklingslandene har en rett til å få betalt for alle medisiner og matvarer som oppdages i deres natur. En slik godtgjøring vil føre til at det lønner seg økonomisk for utviklingslandene å ta vare på naturen. Norge og EU har samme mål, nemlig å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2020. Vi hadde et tilsvarende mål globalt for 2010. Det ble ikke nådd. Men målet hadde en viktig funksjon. Naturmangfoldet kom på den politiske dagsordenen, og målet ble brukt av opinionen til å presse regjeringene. Derfor er det viktig at det nye målet vi setter oss blir like ambisiøst. Jo lenger vi venter med å foreta oss noe, jo verre blir konsekvensene og jo mer dramatiske grep må vi ta for å snu trenden.

Det å ta vare på naturen, kan ofte stille oss overfor vanskelige valg. Vi kan måtte velge mellom veibygging og det å ta vare på en truet blomst. Et hyttefelt kan true en sjelden sommerfugl. Men vi kan velge smarte løsninger. Hyttefeltet kan plasseres et litt annet sted. Vi kan bygge en tunell under veien slik at den truede salamanderen kan komme seg over på den andre siden uten å bli påkjørt. Vi må bli flinkere til å finne kompromisser, kreative løsninger som kan sikre at natur og menneske kan leve side om side. Vi skal ikke svartmale. Vi ser at utviklingen også er positiv på mange områder. I Naturindeksen, som er den første store oversikten over tilstanden til norsk natur, har alt gått riktig vei de siste tretti årene, bortsett fra skog og slåttelandskap. Og Norge er verdensledende i kampen for å bevare regnskog. Vi håper å få en avtale om regnskog i klimaforhandlingene i Mexico i desember.

Klarer vi i Japan å sette fart i debatten om å sette en pris på naturen og sikre at utviklingslandene får betalt for sine planter og dyr, ja da har vi satt en ny standard for verdens naturvern i årene framover.

Erik Solheim

Erik Solheim

Erik Solheim er Norges miljø- og utviklingsminister, og er tilknyttet både Miljøverndepartementet og Utenriksdepartementet.
Hopp til meny