Matsikkerhet som økosystemtjeneste?

Hopp til meny
- Det forespeiles lange og vanskelige forhandlinger på naturtoppmøtet i Japan, men det er mulig å komme til enighet om avtaler, sier Ola T. Westengen optimistisk.
Rapsåker

I disse dager sitter forhandlerne fra de 193 partene som har signert konvensjonen om biologisk mangfold lent over dokumentene Nagoya, Japan. Dette er det 10. partsmøtet siden konvensjonen ble lagt ut for signering på den første verdenskonferansen om bærekraftig utvikling  for atten år siden i Rio. 

Internasjonale forhandlinger er kompliserte og langvarige saker på de fleste politikkområder, men fra utsiden ser konvensjonen om biologisk mangfold ut til å være en spesielt utmattende avtale å jobbe med. Det er uenighet mellom fattige og rike land i disse forhandlingene som i klimakonvensjonen, en uenighet som bunner i den grunnleggende konflikten mellom ønske om økonomisk utvikling på en side og bevaring av natur på den andre.

Vanskeligst skal det bli å få på plass en avtale om tilgang og utbyttefordeling for genetiske ressurser. Dette er punktet som for mange er best kjent fra historier om patenter på plantemateriale fra fattige tropiske land tatt av farmasøytiske selskap. Som en slags motreaksjon til slike historier slo konvensjonen om biologisk mangfold for første gang fast internasjonal lov er at alle livsformer som finnes i et land er dette landets suverene eiendom – altså en rettsliggjøring av eierskapsforholdet til en type ressurser som tidligere ble behandlet som et fellesgode.

Etter den teksten det nå forhandles om å dømme blir det lange kvelder og netter for forhandlerne denne uka, for her er det mange og lange parenteser. Forhandlinger skrider sakte fram med filing på ord og setninger, mens både forståelig og uforståelig taktikkeri foregår mellom benkeradene og i korridorene for å endre på, fjerne eller godta formuleringer i parenteser.  Når flisespikkeriet, parenteskonstruksjonen og dekonstruksjonen foregår kan det være vanskelig å tro at det er noen sjanse til å redde planeten med slike møter. Da er et viktig å huske på at gjennombrudd har skjedd før.

Faktisk har de fleste av de samme landene som nå siter i Nagoya forhandlet seg fram til en avtale på dette punktet om tilgang og utbyttefordeling fra genressurser tidligere; i den internasjonale plantetraktaten. Den traktaten trådte i kraft i 2004 etter mange års forhandlinger i FNs mat og landbruksorganisasjon, FAO, og er utviklet “i harmoni” med konvensjonen for biologisk mangfold, med de samme tre hovedmålene for biologisk mangfold; bevaring, bærekraftig bruk og rettferdig fordeling.

Kjernen i den avtalen er et multilateralt system for tilgang og deling av verdien av genressurser for 64 av de viktigste mat- og husdyrfôr–plantene i verden. Kort fortalt går dette multilaterale systemet ut på at landene som har signert avtalen skal gjøre frø og annet genetisk materiale tilgjengelig for alle brukere, som på sin side forplikter seg til å  fortsette enten å gjøre materialet eller et videreutviklet produkt (i de fleste tilfeller en ny sort) fra materialet tilgjengelig etter de samme retningslinjene, eller betale en “royalty” –en prosentvis avgift – fra det de måtte tjene på den nye sorten inn til et felles fordelingsfond. Dette er en viktig avtale for bevaring og internasjonal styring av bruken av genetisk mangfold og den har gjort det mulig å gjennomføre et internasjonalt samarbeidsprosjekt som Svalbard Globale Frøhvelv.

Det som skiller genetiske ressurser i landbrukssplanter fra annet genetisk mangfold er den gjensidig avhengighet mellom alle land for slike ressurser; det finnes ingen land som er ”selvforsynt” med denne ressursen. For eksempel er de viktigste matplantene i Afrika i dag mais og kassava som opprinnelig kommer fra Sør Amerika, og i Sør Amerika dyrkes det store mengder hvete som opprinnelig kommer fra Midtøsten og  soya fra Øst Asia, mens vi i Norge dyrker nesten kun plantearter som har sin opprinnelse  langt utenfor landets grenser. For at vi skal kunne fortsetet å dyrke disse artene i framtida er vi avhengig av tilførsel av nytt genetisk materiale.

Plantefordeling, enten den er gjort av bøndene selv, slik den ofte er i fattige land, eller den er utført av profesjonelle foredlere, sørger for åkerens evolusjon. Det er blant annet derfor det var nødvendig å behandle genressursene i landbruket i et eget forum utenfor konvensjonen for biologisk mangfold. Spørsmålet nå er om ikke også konvensjonen kan finne noen nyttige perspektiv i den diskusjonen som tilslutt førte til plantetraktaten?

Dessverre er det slik at det er en mangel på kobling mellom de miljøene som forhandlet fram plantetraktaten og de som jobber med konvensjonen. Det skyldes det politiske, forskningsmessige og byråkratiske skillet som finnes mellom miljø på en side og landbruk på den andre.

I praksis har det ført til at folk fra miljøvernmyndighetene forhandler i konvensjonen og folk fra landbruksmyndighetene som leder an i plantetraktaten. Landbruk blir i konvensjonenen oftest behandlet som en av hovedtruslene mot mangfoldet mens det selvsagt er slik at landbruk er en form for naturbruk som er minst like avhengig av at det biologiske fundamentet, genressursene, bevares og brukes på en bærekraftig måte som resten av miljøet er det.

I forbindelse med COP 10 har verdisetting av natur fått et oppsving og det er mye prat om naturkapital og økosystemtjenester. Om man behøver nytteargumenter for å begrunne viktigheten av bevaring av biologisk mangfold kan jeg ikke tenke meg bedre eksempel enn genressursene i landbruket.

Genetisk mangfold er grunnlaget for matsikkerhet. Så til forhandlerne I Nagoya vil jeg si; husk at landbruket også er en alliert – hold ut, og lykke til denne uka!

Ola T. Westengen

Ola T. Westengen

Ola T. Westengen er driftskoordinator for Svalbard Globale Frøhvelv, Nordisk Genressurssenter og stipendiat ved Senter for Utvikling og Miljø ved Universitetet i Oslo.

Hopp til meny